Kom an, karer!

Come on guys!!

Vi har nesten nådd toppen!!
We've almost reached the top!

Arvesynd

Før, når noen sa arvesynd, slo hjernen min øyeblikkelig over på Bibel-historien hvor Eva spiser av visdomstreet og (i noens øyne) lurer Adam til å spise av fruktene på treet. Nå i det siste har hjernen min fått en annen kobling, og den er i mine øyne bare urettferdig..

Jeg tror jeg aldri i mitt liv har følt meg så internasjonal som jeg har gjort siden jeg kom hit til England. Ikke bare fordi jeg praktisk talt har flyttet inn i den engelske kulturen for en kort periode, men også fordi jeg i løpet av skoledagen er i kontakt med omtrent ni forskjellige nasjonaliteter. På skolen der jeg går er det mange utvekslingselever, og det hender ofte at vi slår oss ned og snakker sammen om nasjonaliteten, kulturen, språket og historien vår.

For noen uker siden hadde jeg en slik samtale med en tysk gutt. Han er blandt klassens største klovner og sjarmører, og kan få en hver til å trekke på smilebåndet når som helst. Det er veldig sjelden å se han uten et smil om munnen og et tullete glimt i øynene.
Den dagen vi snakket sammen hadde ikke jeg i grunn planlagt at vi skulle snakke historie, men plutselig snakket vi om krig, og før jeg egentlig skjønte hva som skjedde var gutten - som er relativt høyere enn meg - krympet seg sammen og så opp på meg med blå, skyldbetyngede øyne. Jeg klarer ikke helt å fange de rette ordene til å beskrive det, men det var nesten som om øynene hans tryglet om tilgivelse. Også sa han noe slikt, med en stemme full av skyld og smerte; "Tyskland er vel i grunnen det svarte fåret i Europa. Vi har startet og holdt i gang alt for mange kriger". Jeg skjønte at han mest mente andre verdenskrig. Jeg fikk så vondt av han at jeg -til tross for alt det fryktelige som skjedde for 70 år siden - prøvde å si at det finnes idioter og glupinger hos alle, men før jeg rakk å si noe skikkelig dumt bare avbrøt han meg og gjentok intrengende: "Tyskland startet krig".
Jeg kan ikke huske hvor samtalen endte. Jeg sa ikke noe mer om saken etter dette. Jeg var rett og slett helt ødelagt.

Denne gutten på 16 eller 17 år er tredje generasjon etter andre verdenskrig, og fjerde etter første verdenskrig. Vitnene som opplevde andre verdenskrig er nesten utdødde, og naturen har visket bort sporene fra flere av konsentrasjoneleirene i Tyskland. Jeg husker fra da vi gikk gjennom Ravensbruck og Sachsenhausen (klikk på teksten med underline), at det var som om naturen hadde visket bort sporene fra det fryktelige som skjedde der. Det var på ingen måte rett, og en hver stor historiker sier at historien lærer oss om livet. Men.. Det virker ikke riktig for meg at andre og tredje generasjon skal føle seg skyldig over fryktelige handlinger de ikke begikk. Jeg mener ikke man skal glemme eller prøve å rettferdiggjøre slik jeg idiotisk prøvde meg på, men den sorgen og skyldfølelsen jeg så i guttens blikk... Jeg synes ikke det er riktig heller.

Tittei, lille Norge!

Jeg tror jeg aldri har følt meg så naiv de siste dagene. Jeg føler meg rett og slett som en liten seksåring som får lov til å leke litt med de store gutta, og nå føler seg så stolt og stor at ingenting kan bli større.

Fram til de siste to månedene har jeg levd i Norge. Jeg har så klart besøkt andre land litt i ny og ne, men har aldri bodd i et annet land for lenger enn to uker før nå. Jeg har alltid følt meg så stor og stolt når vi har besøkt andre land. Jeg har selvfølgelig prøvd å opptre så høflig og ordentlig som jeg bare kan, men jeg har aldri klart å legge fra meg den brennende stoltheten i brystet over å være stor og norsk.

Men nå har jeg plutselig fått åpnet øynene for et litt bredere perspektiv... Det har nemlig nettopp gått opp for meg hvor bitte-bitte lite Norge faktisk er! Jeg har alltid visst at England har større befolkning enn Norge, men når det gikk opp for meg at man kan putte hele Norges befolkning i England svimlende ti og en halv gang, hvorpå 2 og en halv gang av disse er i London, tror jeg at jeg må ha tatt verdensrekord i hakeslepp. Jeg tenkte for meg selv at da må jammen England være mye større enn det jeg trodde det kom til å være, og gikk runden blandt utvekslingsstudentene på skolen min for å spørre om befolkningen i landet deres og om hvor mange steder språket ble snakket. Slike spørsmål er vanlige blandt utvekslingsstudentene, men det at jeg knakk sammen i latter for hvert svar, gjorde nok de fleste litt usikre på hva jeg tenkte på.. Helt fram til jeg fortalte hva bakgrunnen var: Nemlig at blandt alle de 12 forskjellige nasjonalitetene på skolen (i hvertfall som jeg kjenner folk fra) er Norsk det minste språket, og Norge landet med minst befolkning. Selv vår Søta Bror er en ekte storebror med nesten dobbelt så mange som oss!

Så, her jeg sitter, føler jeg meg temmelig dum over å ha levd i Norge og nesten trodd at Norge har vært verdens midpunkt. Selvfølgelig har jeg visst at vi ikke er spesielt store sammenliknet med andre land, men jeg har liksom aldri tenkt så nøye over det...

Men i grunn... gjør ikke dette meg mindre stolt over å være norsk. Tvert i mot. Jeg er veldig stolt over å ligge på verdens ende i det som i mine øyne er verdens deiligste land. Jeg er ikke enig i alt som skjer i Norge. Men jeg elsker å være norsk! Og jeg blir kjempestolt av å se det stå "made in Norway" på vaseline-boksene her, av å demonstrere språket eller gi noen smakebiter fra landet! Jeg blir kjempestolt når jeg hører folk prøve å lære seg norsk eller å bli så norske som mulig! Jeg er kjempestolt av å kunne kalle meg (en liten) nordman!

Tilpasninger.

Noen av de jeg beundrer mest av innvandrere i Norge er dem som tilpasser seg for å bli så norsk som mulig, men som samtidig klarer trikset å holde på og gjerne vise litt av sin kulturelle identitet. Med den gylne regel i minne prøver jeg å gjøre akkurat det samme. Jeg snakker så mye engelsk som mulig, og prøver å tilpasse meg i klesstil, språkbruk, kroppspråk og alt annet jeg kan komme på. Det hender faktisk at jeg nesten føler meg helt engelsk! Det skjer særlig om noen lokale innbyggere eller elever kommer bort til meg for å spørre om noe. Ekstra stolt blir jeg om de (etter å ha funnet ut av jeg er norsk) kommenterer at av førsteinntrykket hadde de aldri gjettet det.

Likevel er det nok lett å skjønne at jeg ikke er helt Engelsk. Om du skulle ta en tur til England, og ønske å besøke meg, men ikke riktig vet hvordan dere skal kjenne meg igjen, så er jeg den som...

1. Ber om bussbillett til Norge




2. Sitter å flirer av engelskmenn som snakker mens de er tett i nesa




3. Løper inn i et klasserom, setter seg ned i to minutter forså å løpe ut igjen like kvikt når man skjønner man er i feil rom...




4. spør om de har teip i butikken uten å si ordet "teip" på grunn av mangel på ord.




5. har en norsk folkesang som ringetone.




6. Klatrer opp trappa i dobbelt-deckeren på fire bein bare bussen svinger bittelitt..




7. gjentar ord hundre ganger for å lære dem. Særlig ord som "Scattered", "tarr", "epithelium", "phospholipid" (uten å forstå dem i starten)(Benson, hunden i huset)
   

Hei og hopp!

Jeg har ikke lagt skjul på hvor fornøyd jeg er over å ha havnet på Isle of Wight her på bloggen. Neida, jeg har fyki rundt og skrytt av så og si alt til alle venner og kjente. Av den grunn knuste jeg nok bildet på hvor fantastisk jeg har det i mitt forrige innlegg da jeg sa (eller i hvertfall prøvde å si) at jeg nå skulle bytte vertsfamilie. Sannheten er at jeg trivdes kjempegodt i vertsfamilien jeg hadde havnet hos, men en del problemer fulgte med. Jeg vil ikke gå inn på hva disse problemene kom av, eller hvem sin skyld det var, for til syvende og sist var det bare kombinasjonen med mange behov og personlige problemer som passet dårlig. Derfor ble vi enige om at jeg skulle flytte.
Mandag morgen hadde vår fantastiske tutor (en slags kontaktlærer eller noe i den dur) funnet en familie til meg, og tirsdag flyttet jeg inn. Vertsmor her er lærer på skolen jeg går på. Hun har to døtre (hvorpå hun ene er på universitet og hun andre bor hjemme og jobber). I tillegg bor også en av de beste vennene jeg har her i England også i huset. Franske Jean-Baptiste og jeg har vært venner siden en av de første skoledagene, og da vi fikk vite at vi skulle bli vertssøsken stod jubelen høyt under skoletaket!
Ellers bor det også to katter og en hund i huset, noe som passer med, som dyreelsker, perfekt!

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få komme i en så god, herlig og snill familie, men det har jeg heldigvis. Jeg har fått mer overskudd og humøret er på topp til en hver tid. Jeg løper rundt med kronisk smil om munnen.

Til slutt hadde jeg egentlig lyst til å lime inn et bilde av rommet, huset, en tegning Jean.B har tegnet, dyrene eller noe i den dur.. Men bildene er ikke overført fra kameraet ennå, så det får nok vente litt =) I mellomtiden slenger jeg ut noen bilder fra Shanklin som ble tatt før jeg flyttet ut. De er av det slaget lokalbefolkningen ville kalle "completly random"

Jeg hadde så fryktelig vondt av denne frøkna. Men heldigvis, det å mangle et bein så ikke ut til å plage henne noe særlig, med mindre hun skulle klø seg.

Hva er på gang..?

(Rabalder, her med hatt lånt av finske Maria og briller)

... Spør Rabalder...

Catta har nå tatt alle klær ut av kommoder og skap, og sanket ned permer, bøker og filmer, hun har vasket to maskiner med klær, og nå løper hun altså rundt og nesten blåser på de for å få dem til å tørke fortere. Her er det noe på gang, sier Rabalder...

Å, joda... Rabalder har rett han.. For i morgen flytter både Catta og Rabalder ut av denne vertsfamilien og inn i en annen. Hvilken er vi imidlertid ikke sikre på ennå, vi vet bare at det er en lærer på skolen jeg går på.

Så nå krysses fingre og tær på at vi får det fint i neste familie også....

Det er godt, det.

Det er godt, det, etter en lang skoledag, å kunne synke ned i senga med Robinsonekspedisjonen på lavt volum på nett-TV. Det er godt å kunne slukke lyset før åtte å slappe helt av med en rolig lydbok også sovne før klokka ni. Det er godt å kunne nyte freden på dette viset enda en kveld...