
Før, når noen sa arvesynd, slo hjernen min øyeblikkelig over på Bibel-historien hvor Eva spiser av visdomstreet og (i noens øyne) lurer Adam til å spise av fruktene på treet. Nå i det siste har hjernen min fått en annen kobling, og den er i mine øyne bare urettferdig..
Jeg tror jeg aldri i mitt liv har følt meg så internasjonal som jeg har gjort siden jeg kom hit til England. Ikke bare fordi jeg praktisk talt har flyttet inn i den engelske kulturen for en kort periode, men også fordi jeg i løpet av skoledagen er i kontakt med omtrent ni forskjellige nasjonaliteter. På skolen der jeg går er det mange utvekslingselever, og det hender ofte at vi slår oss ned og snakker sammen om nasjonaliteten, kulturen, språket og historien vår.
For noen uker siden hadde jeg en slik samtale med en tysk gutt. Han er blandt klassens største klovner og sjarmører, og kan få en hver til å trekke på smilebåndet når som helst. Det er veldig sjelden å se han uten et smil om munnen og et tullete glimt i øynene.
Den dagen vi snakket sammen hadde ikke jeg i grunn planlagt at vi skulle snakke historie, men plutselig snakket vi om krig, og før jeg egentlig skjønte hva som skjedde var gutten - som er relativt høyere enn meg - krympet seg sammen og så opp på meg med blå, skyldbetyngede øyne. Jeg klarer ikke helt å fange de rette ordene til å beskrive det, men det var nesten som om øynene hans tryglet om tilgivelse. Også sa han noe slikt, med en stemme full av skyld og smerte; "Tyskland er vel i grunnen det svarte fåret i Europa. Vi har startet og holdt i gang alt for mange kriger". Jeg skjønte at han mest mente andre verdenskrig. Jeg fikk så vondt av han at jeg -til tross for alt det fryktelige som skjedde for 70 år siden - prøvde å si at det finnes idioter og glupinger hos alle, men før jeg rakk å si noe skikkelig dumt bare avbrøt han meg og gjentok intrengende: "Tyskland startet krig".
Jeg kan ikke huske hvor samtalen endte. Jeg sa ikke noe mer om saken etter dette. Jeg var rett og slett helt ødelagt.
Denne gutten på 16 eller 17 år er tredje generasjon etter andre verdenskrig, og fjerde etter første verdenskrig. Vitnene som opplevde andre verdenskrig er nesten utdødde, og naturen har visket bort sporene fra flere av konsentrasjoneleirene i Tyskland. Jeg husker fra
da vi gikk gjennom Ravensbruck og Sachsenhausen (klikk på teksten med underline), at det var som om naturen hadde visket bort sporene fra det fryktelige som skjedde der. Det var på ingen måte rett, og en hver stor historiker sier at historien lærer oss om livet. Men.. Det virker ikke riktig for meg at andre og tredje generasjon skal føle seg skyldig over fryktelige handlinger de ikke begikk. Jeg mener ikke man skal glemme eller prøve å rettferdiggjøre slik jeg idiotisk prøvde meg på, men den sorgen og skyldfølelsen jeg så i guttens blikk... Jeg synes ikke det er riktig heller.