Eksamenstid

Hittil i våres har jeg hatt tre eksamner, og i løpet av de neste ukene vil jeg forhåpentligvis være ferdig med tre til, og kan runde av et hektisk skoleår.

Jeg har likevel to store skrekker; for det første er jeg nervøs for at jeg kommer opp i muntlig også, noe som ville vært temmelig slitsomt akkurat nå. For det andre, som er den største frykten jeg har akkurat nå, er jeg livredd for at jeg ikke vil få det til. Det er lenge siden jeg har vært så sliten som jeg er og har vært i det siste.. Og det er veldig lenge siden jeg ikke har hatt mulighet til å hvile. Det er i stunder som disse at jeg gjerne dveler mye over trafikkulykken. De samme gamle spørsmål om "hva hvis..?" og "hva hvis ikke..?" flyr ubesvart rundt i mitt slitne hode, og jeg gjenopplever svevet over bilen igjen og igjen. Jeg er så sliten av å være sånn. Jeg er så sliten av å ha det sånn. Jeg er så sliten av å være så ille til bry for alt og alle rundt meg. Men nå snakker jeg meg vekk fra det som i utgangspunktet skulle være dette innleggets midtpunkt; Eksamenstid. I grunn så gjør det ikke så mye, for jeg føler jeg har sagt alt jeg noen gang ønsker å si om eksamenstid i tidligere innlegg, og det passer i stedet godt å i stedet vise noen bilder av de beste firbeinte støttespillerne i huset :) 

Nå, ja. disse tre puselurene så kanskje ikke akkurat så fornøyd ut her,

men men det er så sjelden vi får til et bilde av dem alle tre samlet. I skrivende
stund ligger en i sykurven til mamma, en i senga til lillebror
og en siste i vasketøybalja på vaskerommet.