generalisering

En ting som alltid har fått blodet til å koke i årene mine er mennesker som går i gang med å generalisere det som i utgangspunktet er enkeltindivider. Jeg kan selvfølgelig se nytten av å generalisere i visse tilfeller, som når man ser på gjennomsnitt for å finne en tendens, men jeg blir virkelig rasende når denne tendensen blir så allment akseptert at den overskygger individene bak den.

Jeg har to yndlingsord i vokabularet mitt, og det er kompleks og paradoks. Jeg liker å se at det går ann å se situasjoner og mennesker fra forskjellige sider. Jeg liker å oppdage at et dårlig førsteinntrykk ikke stemmer, at egenskaper som multitasking og bilkjøring går på tvers av kjønnene, og at alle mennesker har evner til å gjøre verden til et bedre sted. Ja, den siste klisjeen brant i munnen min, men for å gjøre en lang historie kort elsker jeg å oppdage og bli kjent med mennesker som enkeltindivider, og jeg nyter det når dårlige, idiotiske fordommer går i knas.

Men det er ikke lett å knuse en fordom. Einstein selv sa ved en anledning at "det er deprimerende å leve i en tid der det er lettere å sprenge et atom enn en fordom", og spør du meg har han helt rett. Ola Nordmann har riktig nok for lengst sluttet med (eller i alle fall tilnærmet sluttet med) å kommentere kjøringen til Kari Nordmann, men Kari Nordmann fryder seg fortsatt over å kunne konkludere med at multitasking er en kunst Ola ikke behersker. Resten av nordmennene, som ikke går under psevdonymet Ola eller Kari Nordmann, kan dessuten bekrefte at disse typiske stereotypene heller ikke er passende for alle i landet. Det finnes forskjeller. Det finnes nyanser. Det finnes flertall, og det finnes minioriteter.

Som nevnt i innledningen kan jeg imidlertid forstå at det tidvis er nødvendig med en generalisering, for å skulle se alle verdens mennesker komplekse liv ville sprengt et hvert hode og en hver statistikk-regnende datamaskin. Men jeg blir rasende når urettferdig generalisering finner sted. For eksempel ved tåpelige utsagn som "alle med vaginaer er sutregjøker" eller "alle gutter som vet om navnet til mer enn et klesmerke er homofile". Slike utsagn blir ikke bare støtende - selv om slikt som å være emosjonell eller å kjenne sin seksualitet i utgangspunktet i stor grad bare sees på som naturlig og menneskelig -, men også så blindt at jeg kjenner jeg blir rasende. Dette var et ekstremisteksempel, men for å bringe det mer ned på jorda går det for eksempel ann å si at "våre nye landsmenn vil bare ha norske rettigheter, ikke norske plikter"??

Jeg reagerer kanskje litt ekstra sterkt på denne generaliseringen fordi det er med på å gjøre alle til en slags "brick in the wall" som fyller plassen. Jeg opplever det dessuten som om man sorterer litt på mursteinene etter størrelse og kvalitet. I min perfekte, subjektive verden kan steinene integrere seg og finne sin komplementære plass i forhold til hverandre der de er seg selv fult og helt og dermed bli med på å lage en sterkere vegg og sterkere samfunn. Jeg vet ikke om bildet passer og er beskrivende nok for et slikt komplisert samfunn vi har blitt i dag. Dessuten vil noen argumentere at generaliseringen nettopp er med på å viske ut forskjellene mellom folk, men spør du meg er det ikke alltid den skoen sitter. I alle fall ikke på mannen med 44 i skostørrelse om snittet er 39.

Jeg kunne ønske, hvor klisje det enn må høres ut fra min unge, uerfarne munn, at mennesker en dag kan verdsette hverandre som mennesker og glede seg over forskjellene som gjør menneskeheten til den rike arten den er i dag. Og jeg kunne ønske at møter med enkeltindivider får lov til å være møter med enkeltindivider, uten assimilering eller fordommer.

PS: Bare for å ha nevnt det går jeg ikke med illusjonen om at det kun finnes positive egenskaper i mennesket. Tvert om. Dette innlegget baserer seg kun på problemstillingen "fordom" og "generalisering".